Hva skjedde med nazi-lederne etter krigen?

august 23, 2015 § Legg igjen en kommentar

article-0-01BF81A8000004B0-884_634x466

Josef Mengele (venstre), Rudolf Hoess (midten), Josef Kramer (høyre).

Rettsforfølgelse av noen av de verste massemorderne historien har sett må ha virket som en selvfølge for de overlevende som unnslapp Det Tredje Rikes planer om systematisk utslettelse av jøder, sigøynere og andre ”uverdige raser”. Likevel var dette unntaket heller enn regelen. Etter andre verdenskrig ble Nürnbergrettssaken satt opp for å tiltale 23 høytstående nazi-ledere for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Videre fikk USA 177 nazister dømt mellom 1946 og 1949, og tilsammen har Tyskland holdt 925 rettssaker mot forbrytere under nazi-perioden. Rettssakene i Tyskland særlig på 60- og 70-tallet, ble imidlertid kritisert for å gi små straffer grunnet forsvar av typen: «jeg fulgte bare ordre».

Det er på det rene at den store majoriteten av de ansvarlige for holocaust unnslapp rettsforfølgelse. Fra tidligere hemmeligstemplede statsdokumenter fra Brasil og Chile vet vi at minst 9000 av dem (inkludert Josef Mengele og Adolf Eichman) rømte til Latin-Amerika hvor mange av dem fikk utstedt nye pass og ble beskyttet av regimene der. Andre fortsatte et vanlig liv i Tyskland etter krigen. I boken Nazi Hunt: South America’s Dictatorships and the Avenging of Nazi Crimes, viser historiker Daniel Stahl hvordan flere eurpeiske stater som Frankrike og Vest-Tyskland var uvillige til å rettsforfølge nazister: Frankrike av frykt for å avsløre utbredt samarbeid med nazistene under krigen, og Vest-Tyskland for å beskytte «gamle kamerater». I tyske akriver finner forfatteren blant annet bevis for at det tyske utenriksdepartementet bevisst hjalp SS-oberst Walther Rauff med å unngå utlevering fra Chile ved å utsette utleveringsforespørsel lenge nok til at han kunne forflytte seg.

Et mindre kjent aspekt er USAs massive rekruttering av tidligere nazi-ledere til spionasje og andre funksjoner for statlige byråer. I følge en artikkel i New York Times, samarbeidet institusjoner som FBI og CIA med minst 1000 tidligere nazister i løpet av den kalde krigen. CIA-direktør John Dulles mente at «moderate» nazister var «verdifulle» for USA, mens FBI-direktør J. Edgar Hoover som personlig klarerte ex-nazister til byrået, avfeiet noen av nazistenes forbrytelser som Soviet-propaganda. Samarbeidet strakte seg fra tidligere SS-medlemmer som ble satt til å trene med hæren i Maryland, til personlige rådgivere for Hitler som rapporterte om Soviet-affærer. En tidligere nazi-samarbeider, Alexandras Lileikis, som var tilknyttet drapet på 60 000 jøder i Litauen, jobbet for CIA fra Øst-Tyskland og fikk etter fire år hjelp med imigrasjon til USA. I 1994 da justisdepartementet omsider ville deportere han skal en advokat i CIA ha sagt «you can’t file this case», i et forsøk på å dekke over CIAs samarbeid med ham.

I boken The Nazis Next Door, går journalist Eric Lichtblau gjennom deklassifiserte dokumenter som viser at det bodde tusenvis av nazister over hele USA som på en eller annen måte ble hjulpet av statlige byråer, på tross av at blant disse var tidligere ledere for konsentrasjonsleire og SS-generaler. Dette ble ikke oppdaget før i 1979, da det endelig ble opprettet en avdeling for rettsforfølgelse av nazister i justisdepartementet. Ifølge forfatteren fant det også sted samarbeid med nazi-ledere i de jødiske flyktningeleirene etter krigen, hvor den amerikanske hæren, utrolig nok, i noen tilfeller skal ha gitt nazi-krigsfanger ansvar for oversyn i leiren. General Patton mente angivelig at det var nazistene som var best skikket til å drive leirene.

Et av de mest kontroversielle tilfellene av USAs samarbeid med høytstående nazi-skikkelser var Wernher von Braun. Under Hitler hadde hadde han ansvar for Nazi-Tysklands V2-rakettprogram. Produksjonen av disse rakettene skjedde i Mittelbau-leirene hvor 60 000 slaver ble brutalt mishandlet og 25 000 mennesker ble drept (og hvor noen av de mest sjokkerende holocaust-fotografiene ble tatt). von Braun besøkte disse fasilitetene ved flere anledninger. Etter at stedet ble okkupert av amerikanerne, ble von Braun og 1000 andre V2-teknikere flyttet til den amerikanske sikkerhetssonen og derfra ble flere tatt med til USA hvor de jobbet videre med V2-rakettforskning. von Braun endte opp som direktør for NASAs Marshall Space Flight Center

Wernher von Braun i NASA

Wernher von Braun i NASA

En enda mer berømt massemorder som unnslapp rettergang var Klaus Barbie (også kjent som «slakteren fra Lyon»), som var leder for Gestapo i Lyon. Man kan trygt si at han levde opp til sitt kallenavn idet han var direkte ansvarlig for drapet på over 11.500 mennesker. I en av de dokumenterte episodene sørget han personlig for deporteringen av 44 barn fra Lyon til dødsleire. Etter krigen ble han ansatt av U.S. Army Counter Intelligence Corps for å fortsette å infiltrere kommunistbevegelsen i Frankrike som hadde kjempet mot nazistene. Omsider kom han seg til Sør-Amerika, med amerikansk hjelp, hvor han gikk inn i hæren til diktaturet i Bolivia, og skal angivelig ha bidratt i USAs terrorisering av Cuba ved å planlegge mordet på Che Guevara.

Mange har hevdet at det var mer enn bare egeninteresse som lå bak USAs militærintervensjon i Europa under andre verdenskrig. At det skjedde som følge av en moralsk forpliktelse til å ende grusomhetene som fant sted. Hvis dette imidlertid var saken, hadde den edle hensikten vært langt mer troverdig dersom USA hadde forsøkt å rettsforfølge alle de ledende gjerningsmennene bak grusomhetene og ikke bare de mest prominente. Når det som i realiteten forløp seg i tiår etter holocaust var et samarbeid mellom amerikanske statlige institusjoner og tidligere nazi-ledere for å fremme amerikanske interesser, falmer troverdigheten fra påstander om moralsk motivasjon.

Ansvarlighet for holocaust er et komplisert spørsmål: Hvor skal man trekke grenser i et massivt statsapparat for hvem som har rettslig skyld? På tross av denne problematikken er det brei enighet om at lederskikkelsene, individene som aktivt tok initiativ til strukturering og organisering av grusomhetene, burde vært rettsforfulgt og fått sin straff. Slik rettferdighet var imidlertid meget uvanlig i kjøvannet av andre verdenskrig.

Hva betyr makt og demokrati?

august 21, 2015 § Legg igjen en kommentar

Makt og demokrati er to av de viktigste begrepene for å forstå historien og blant de viktigste referansepunktene for å analysere politiske fenomen og samfunnet idag. Menneskets historie har siden de første sivilisasjonene vist at makt – evnen til å påvirke eller kontrollere andres adferd – finnes i ethvert samfunn i en rekke former, deriblant: politisk makt, økonomisk makt, kulturell makt og religiøs makt. Makten har videre en konkret distribusjon i samfunnet: medlemmene av samfunnet har som regel radikalt forskjellig evne til å påvirke kollektive beslutninger og etablere normer. Kofliktlinjene som i lys av dette skapes, gir opphav til maktkamp internt i et samfunn og mellom forskjellige samfunn.

Demokrati er ideen om at alle medlemmene av et samfunn skal ha lik evne til å påvirke kollektive beslutninger – at de er ansett som politisk like («political equals» i Robert Dahls definisjon fra 1971). Alle som påvirkes av en beslutning skal også delta i beslutningsprosessen, har alltid vært et ledende prinsipp for demokratiske bevegelser. Demokrati er et ideal som i de fleste tilfeller står i skarp kontrast til de rådende omstendighetene. Derfor er kampen for likedeling av makt alltid møtt med motstand fra makthaverne – som ofte har overvelmende ressurser til å undertrykke motstand og iverate sin posisjon. På tross av dette går demokratiske bevegelser som en rød tråd gjennom menneskets historie og tilbøyeligheten til å kjempe for omfordeling av makt og selvbestemmelse har bare blitt mer fremtredende med tiden.

Gjennom disse to kategoriene – den reelle maktdistribusjonen og idealet om demokrati – formes store deler av et samfunns normer, politikk, kultur, og historie. Det er derfor logisk og hensiktsmessig å forstå den politiske historien og utviklingen av moderne samfunn i lys av bakenforliggende maktstrukturer og ønsker om å endre disse. På denne måten kan en se gjennom ideologi og retorikk og søke å forstå de dyptgående årsakene til at samfunn, og i dagens verden særlig nasjonalstater, eksisterer på den måten de gjør.

  • Om bloggen

    Mitt navn er Ruben Berge Mathisen. Dette er en blogg hvor jeg forsøker å sette samfunnsspørsmål og politikk inn i en større kontekst. Jeg analyserer både historiske og samtidlige hendelser for å fremme en mer helhetlig og kunnskapsbasert tilnærming til politikk.

  • Arkiver

  • Kategorier